Skjerm-detox dag 0

Ok, lets do it. Again. Jeg har hatt lyst til å gjøre dette lenge, men nå er det tid. Tid for å legge bort skjermen og si ja til familien, si ja til bedre forhold med andre mennesker, si ja til parforholdet, si ja til meg selv.

Har akkurat kommet hjem fra noen gode venner og jeg lurer på hvorfor kidsa på 8 «mister» det når vi sier de ikke kan spille pokemon Go, når små søsken ser på barne-tv. Og så når de store barna på 8 får spille «angry birds» etterpå og de minste da «mister det fordi det ikke er «likt» å spille og se på tv, og det bli urettferdig. Jeg er så lei det der, maset om å se på , og spille, få barna til å avslutte, osv. Men jeg merker jeg selv også har kortere lunte så det er ikke bare barna som er litt ute av balanse.

På foreldremøtet denne uken på 2. klasse blir det tatt opp at språkbruken blant gutta kan være stygg til tider. «Headshot» med tilhørende hånd formet som en pistol mot hodet til medelever er en «ting» liksom. Hva f… Spiller gutta i klassen CS eller er det større søsken som de får lov å se på? Selv har vi ganske streit linje på aldersinnhold osv men dette er altså hva som møter ungene i andre klasse… Ikke bra..

Jeg dog skjønner hvorfor det er sånn. Dæven hvor lett det er å bare gi de en «enhet» og så får pappa og mamma litt «egentid».

Skjermene våre er så utrolig lett tilgjengelig og kan brukes til å kortvarig døyve alle våre grunnleggende behov. Behov for sikkerhet, usikkerhet, å være betyningsfull, kjærlighet/kontakt, å vokse, å gi. Kortvarig er stikkordet. Jeg har ikke møtt noen enda som føler at skjermen eller telefonen i seg selv er ens svorne livspartner. Det er et verktøy vi benytter til å oppnå en følelse.

Så hva med å finne ut av hvilken følelse vi trenger dekket og finne noen meningsfulle personer eller aktiviteter som kan gi oss en mer langvarig og dekkende følelse av lykke? Ikke en kortvarig episode av Ninjago, klipp på Tiktok eller snap som gir deg et sekunds øyeblikk av tilfredstillelse?

Når jeg kjenner at vi som en familie er på vei «ut i grøfta» igjen, er når: Vi gjemmer oss litt for hverandre for å være litt på telefonen og få en «pause». Når trangen etter å sjekke telefonen er en gjenganger. Når barna får «vaner» av å være passive skjermbrukere hver dag. Når man blir oppgitt på kona for at hun «scroller», men man selv er like ille sjøl. Ja da er det på tide å gjøre noe tenker jeg.

Den beste måten jeg kjenner til for å resette systemet er «fasting» eller «detox» om du vil. Dette har jeg gjort før, men nå vil jeg nå dele med deg hvordan en skjermfri periode ser ut hos oss, hvordan det gjennomføres, og hvilke gevinster jeg opplever vi får som foreldre, hva barna tenker, og hvilke utfordringer man opplever når skjermen skal bort i en «periode».

Jeg vil nå gjennomføre en «skjermfri» periode med bakgrunn i mine tanker om at:

- Mindre skjermtid = mer tid sammen og mer tid til ting jeg faktisk ønsker å gjøre.

- Input, input, input (skjermscrolling/passiv underholdning) = overstimulering av nervesystemet til barn og voksne, og reduserer hjernens evne til å bearbeide daglige oppgaver samtidig som det demper kroppslige signaler (som vi bør lytte på) trøtt, sult, behov for kontakt/oppgjør, prokrastinering av ting som er viktig for en osv osv.

- Kontakt mellom mennesker når partene er «påkoblet» hverandre og «ser» hverandre er med på å skape lykke.

- Mer bevegelse og mindre stillesitting = bra for helsen både fysisk og psykisk.

- Å selv kunne kjenne igjen hva som er bra for en, og hva som er dårlig for en, er en god egenskap.

- At barn under 13 år trenger mest mulig kreativ frilek/oppgaveløsning for en god hjernehelse/utvikling.

- Våren er enklere tid for å finne på mere ting ute og en enklere periode å ha en «skjerm detox»

Så da er det sagt. Vi kjører skjerm-detox!
Heng med videre for å vite hva det, en daglig refleksjon over dagen som har vært, og utfordringer som kommer – for de kommer!

Les hvordan dag 1 gikk her.