Skjermfri påske – dag 3

Åååå. jeg vil se på tv..

Det var det første vi våknet til i dag. Det kunne stått i STOR OVERSKRIFT OG I FETE BOKSTAVER og CAPSLOCKEN KUNNE STÅTT PÅ EN STUND! Eldstemann bryr seg ikke, men minstemann er ikke klar for å gi opp kampen helt enda. Har vi kommet så langt skal vi ikke sprekke på dag 3. Er jo litt som alt annet, man må bare velge å stå i det, så går det over. Være konsekvent. Etter et lengre forsøk på å overtale mor og far, går det seg til og vi lager frokost. Det er arbeidsdag for far, og siden både skole, barnehage og SFO er stengt har vi fått hjelp av farmor og tante.

Gi beskjed til de andre

De som skal passe barna, og være sammen med de må også få en innføring i hva vi gjør og hvorfor vi gjør det. Farmor og tante valgte i dag å begynne sin påske uten skjerm de også, mon tro de har lest bloggen her? 🙂 Så da ble dagen fylt av andre aktiviteter. Puslespill, UNO virker som aldri går av moten, skitur på jordet med mamma. Det er viktig å gi en input til både venner, lekekamerater og familie om man skal lykkes med skjermfri periode. Litt av poenget med skjermfri periode er å gi kroppen, hjernen og nervesystemet så gode forutsetninger som mulig til å slappe av når det skal, og på den måten være bedre rustet til å håndtere «toppene» når det trengs. Ved å gi de rundt oss beskjed, kan jeg med trygghet sende barna avgårde uten at det trenger å ødelegge perioden.

Vi er så heldige å bo rett ved familiens gård, så minstemann fikk være med og stelle dyra. Vi var ute og lagde taco på bålpanna i dag, kastet frisbee med 8 åringen og fikk fin kvalitetstid sammen. Inne igjen etter middag kuttet en av gutta seg i fingern og gråtkvalt utropte «kan vi se på tv nå?». Hmm. har vi klart å bruke tv som trøst noen gang tro? Det virker litt fjernt, men ikke UMULIG heller.

Det går litt tid og vi er alle klare for å runde av dagen da kona sier at hun nå kunne tenke seg å se på tv. Det glimter till i øya på junior, og med et nervøst smil sier han også at det kunne han også.. De ser bort på meg, og jeg kunne LETT slengt beina på bordet, men DET skjer ikke.

Kvelden går og minstemann kommer hjem fra gårdsbesøk. Vi runder av dagen med kveldsmat, og Astrid hinter bort til meg for å se hvor fint de spiller kort sammen UTEN å krangle. Eldstemann er mer raus virker det som, og minstemann elsker det.

På badet står vi alle tre og pusser tenner når minstemann sier: «Du pappa – jeg tror jeg liker «storebror» litt mer nå jeg». «Ja det er jo bra, han er jo ganske fin han» sier jeg. Det kan jo være tilfeldig – men de siste 6 månedene har vært mer sånn: «IKKE kos meg» og «jeg gjør alt jeg kan for å irritere» type holdning mellom de to.

Kort oppsummert: Det kan det virke som at skjermen er en plass man søker når man er sliten eller lei, og det gir jo mening, for der kan vi jo selv få oss i det humøret vi vil.. sånn kortvarig i hvert fall.

Dag 2 <–> Dag 4