Småkryp på tur

Ferien var over også denne gangen og hele sommerens lass skulle pakkes ut, vaskes og ryddes opp. Kanskje den mest krevende delen av sommeren. Regnet bare fosset ned og ettermiddagen så nokså dyster ut. Jeg gravde frem regnklærne som var stuet innerst i skapet. For å slippe å motivere og kle på 3 stykker regnklær måtte jeg sette igjen Pappa Jostein hjemme, siden han er mest allergisk mot regntøy. Han så ikke så alt for lei seg ut for å bli sysselsatt innendørs, jeg var heller ikke så misfornøyd med å komme meg ut i den friske luften. Med toppin pakka i sekken satte vi kursen mot traktorveien lengre oppi bygda. Spent på hva toppin kunne tilføre turen.

Toppin pakka ble åpnet av tre spente, i pakka var mange forskjellige lure duppeditter som man tar i bruk for å utforske småkryp i naturen. Barna var opptatt av å lete med en gang, vi fant; sommerfugler, liten frosk og øyenstikker. Vi skulle ha sneile-res, men den ene gangen vi virkelig hadde bruk for snegler var det ingen levende snegler å oppdrive (ikke en brunsnegle heller).

Selv om jeg er glad i langturer og overnattingsturer er det så viktig med små ettermiddagsturer i nærmiljøet. Det er kanskje de turene jeg synes det er vanskeligst å motivere til. Alle slitne etter både jobb/barnehage/skole, men jeg opplever at å komme seg ut i natur og frisk luft om ettermiddagen gjør at store og små kvikner til og får brukt seg fysisk (det gjør også godt for nattesøvnen). Siden vi skulle ut å utforske (jeg smugtittet i toppinpakka før valg av tursted ble gjort) valgte jeg en tur der Jonathan ikke er avhengig av rullestol og at det ikke er et mål å komme frem et sted! Å rusle innover en traktorsti er en helt perfekt ettermiddagstur for oss, ingen press om å nå frem eller gå langt. For at han skal ha energi til lek og utforsking må man spare på kreftene og at det ikke blir mas om å skynde seg videre; da forsvinner turgleden hans samtidig med maset fra voksne.

Det er ofte vi voksne som er opptatt av å komme frem og å gå lengre strekk eller nå en topp, mens barna ofte er opptatt av turen i seg selv og å være her og nå. Dette har jeg også blitt mer bevisst på selv med tanke på å ha barn med fysisk handicap. Turen har så mye mer å by på enn å gå langt, komme frem, gå på topper og bestige fjell. Vi er på denne måten blitt «tvunget» til å sette mer pris på «turen i seg selv», siden vi ofte bestiger færre høydemeter og utforsker færre kvadratmeter enn mange andre. Etter et par spennende timer var det tid for å vende hjemover igjen, spent på å fortelle pappa om den lille frosken!

Da barna var lagt og jeg skulle rydde utstyret etter turen oppdaget jeg at det var flere ting som ikke hadde blitt med hjem igjen. En formiddag mens barna var på skole og barnehage ruslet jeg derfor samme turstien på utkikk etter det savnede utstyret. I buskaset oppdaget jeg karabinkroken med alle turkortene som hadde ligget ute noen dager i regnværet, de var like hele og fine!! De andre tingene var ikke å finne noen steder, siden de var grønn og dermed samme farge som all vegetasjon langs traktorstien; leteaksjonen ble dermed avblåst raskt (til fordel for noen minutter som mor i huset hadde helt alene i den stille skogen i den lille byga). Kanskje jeg må ta med meg barna en tur dit snart for å løse mysteriet om det gjenglemte toppin-utstyret.

May Britt

Synes at livet er best i et telt i tretoppene og lar seg ikke skremme av verken minusgrader eller regn. Familien mottar Barnas naturklubb gratis da de ble valgt ut som årets Toppin-familie.