Krokan – DNT – Rjukan

Frihelgen nærmet seg med stormskritt og turtrangen meldte seg. Etter lengre tid med korte turer higet mor etter å komme seg litt lengre vekk. Storebror Jonathan har så lyst til å overnatte i telt, mens værmeldingene skremmer til og med sjølvaste mor vekk fra teltet. Torden, lyn og store nedbørsmengder kveld og natt i høstens mørke er ikke duket for en hyggelig natt ute når far har jobbhelg og mor er aleine på tur med barna. Mora i huset bruker tiden etter leggetid for å tenke ut hvordan dette skal løses for at alle skal ha det kjekt. Lørdag morgen tropper mor og barn opp på den nærmeste Turistforeningsbutikken for å hente kode/nøkkel i det butikken åpner, nyetablerte medlemskap og hytteleie er jo i boks.

Å finne ei hytte vi kan kjøre så å si helt frem til og komme litt i høyden og i tillegg få utsikt er ikke bare bare. GPS`n sier 2 timer og 40 min med bil, men dette skal ikke hindre oss på veien mot nye eventyr. Iltre, viltre og klar for overnattingstur hopper vi i bilen klar for overnattingstur til Krokan. Krokan er DNT sin første hytte i drift (1871).

I det vi skulle pakke ut av bilen var første krise et faktum. Rullestolen som skulle frakte oss de 100 meterne til hytta (så mor kunne slenge tursekken på ryggen for å få med bagasjen) var og ble umulig å montere sammen. Etter en drøy halvtime med blod, svette og tårer og to utålmodige barn fikk jeg endelig montert på hjulet på rullestolen. Men da hadde ene bremsen løsnet, så det ble en svett begynnelse på de få men lange metrene til hytta. Med et nymontert «terrenghjul» foran på rullestolen var håpet at det skulle bli litt lettere å trille i ulent terreng, men med sekk på ryggen og to barn oppi rullestolen var turen til hytta beintung og mer enn nok i første omgang, vertfall for mora. Mens barna oppi rullestolen kunne ikke forstå hvorfor mor ikke kunne sette opp farta på rullestolen!

Etter å ha fått igjen pusten var det klart for å utforske området rundt hytta. Storebror slengte på seg Toppin sekken og vi puttet lillesøster i bæremeisen. Det tok ikke lang tid før vi måtte parkere rullestolen siden den hindret oss mer enn den hjalp oss. Mor prøvde å skjule skuffelsen over å ikke komme oss noen vei med rullestolen, for det hadde vært spennende for en gangs skyld komme oss litt i høyden og utforske nye og mer spennende stier. I begynnelsen så var det lite og se og en trist og traurig grusvei med biltrafikk, men heldigvis ledet grusveien oss til et høydedrag med flott utsikt tross i den forferdelige store og lite naturvennlige planerte grusmarkeringen bak oss.

Lillesøster ville bare utforske og se etter småkryp med utstyret fra «Natur og småkryp» pakka og var veldig fornøyd med det. Små barn liker gjerne å gjenta samme aktivitet flere ganger og blir gjerne ikke lei av å gjøre det med det første. Langs veien vokste det mye villbringebær og litt blåbær. Lillesøster plukket i vei i den lille nye sammenleggbare koppen, mens storebror som er sterkt svaksynt synes ikke det var så spennende å lete etter små bær han ikke kunne få øye på. Da var det kjekt å kunne studere bærene som lille Mia hadde plukket og finne ut litt mer om de i temaheftet i ro og fred.

Etter plukking og rensking av villbringebær ble det deilig med litt vaniljesaus på bringebær-desserten. Siden det kun var senger på hemsen i hytta var det best å slenge madrassene på gulvet i stua så vi alle kunne sove sammen. Godt for stor og to små å kunne krype inn i en tørr varm sovepose og vente på at regnet skulle skylle ned der ute oppe i høyden på hytta KROKAN. Takk for oss og på gjensyn.

May Britt

Synes at livet er best i et telt i tretoppene og lar seg ikke skremme av verken minusgrader eller regn. Familien mottar Barnas naturklubb gratis da de ble valgt ut som årets Toppin-familie.